Gjesteinnlegg skrevet av Lill Sverresdatter Larsen:
Ja, vi har fått det banket inn: Digitalisering og teknologi skal redde helsetjenesten i et framtidsscenario der mangelen på helsepersonell er betydelig større enn i dag. Og vi må jobbe på nye måter. Og de henger sammen, disse svarene; digitalisering og jobbe på nye måter. Men det er bare så vanskelig å få tak på hva dette «jobbe på nye måter» faktisk er! Samtidig er pressen full av oppslag med pasienter som har hatt dårlige opplevelser med helsevesenet. Ikke med de englene i hvitt, som de ofte omtaler sykepleierne de har møtt, men med dårlig organisering, mangel på koordinering og ikke minst, mangel på informasjon som leder til feil og uteglemmelser.
Helsepersonellkommisjonen foreslår å prioritere en halv milliard kroner til et forskningsprogram for personellbesparende teknologi. Dette kan vi ikke sitte stille og vente på. I mellomtiden må vi forbedre og utvikle teknologien vi allerede bruker, og det mest nærliggende er arbeidsverktøyet som er selve kjernen i virksomheten; pasientjournalen. Pasientjournalen er et uunnværlig redskap for å planlegge, koordinere, dokumentere og evaluere pleie og behandling. Men det forutsetter at informasjonen har en form som gir oversikt, og mulighet for å evaluere pasientens utvikling, slik som de juridiske kravene til dokumentasjon faktisk pålegger. Alle pasientfortellingene om informasjon som mangler eller glipper sier oss at dette ikke er tilfelle i dag. Enkelt tilgjengelig informasjon betyr derfor kanskje mer for hensiktsmessige arbeidsprosesser og samhandling enn flere teknologiske verktøy.
Da sykepleierne dokumenterte på papir, brukte de en mal som krevde kartlegging av pasientens problem, iverksatte tiltak og mål for pleien, samt en evaluering av disse. Overgangen til elektronisk dokumentasjon tok dette i liten grad med seg, det ble vanligere å dokumentere i fortløpende notater, ett for hver vakt, 3 i døgnet. Og det dokumenteres i slutten av hver vakt. Dette danner store mengder tekst som det er krevende å gå inn i og få oversikt over. Sykepleierne kaller det gjerne dorulljournal. Informasjon i denne formen kan vi stort sett ikke bruke til noe annet enn å lese oss opp på pasienten. Ettersom den nedfelles i slutten av vakten kan den heller ikke brukes som informasjon ved de løpende beslutningspunktene gjennom arbeidsøkten, og får derfor lite verdi som grunnlag for evaluering.
Tale og tekst er kraftfulle og fleksible måter å håndtere informasjon på som ikke krever at vi endrer måten vi forholder oss til og forstår den. Dette er imidlertid en form som ikke fyller et voksende behov for å bruke informasjonen utover det å dokumentere vår innsats i direkte pasientkontakt. Digitalisering av informasjon gjør det mulig å jobbe på nye måter. Det gjør det mulig å bruke maskinkraft til å analysere data og understøtte sykepleiere i løpende beslutninger om pleie og behandling. Det gir mulighet for å automatisere oppgaver som ikke krever sykepleienærvær. Det gir mulighet for å få bedre oversikt og dermed mer sammenheng i pasientforløpet.
Slike prosesser krever pålitelige og relevante data. Derfor må vi standardisere språket vi dokumenterer med slik at det gir oss data som handlingsgrunnlag. Sagt på en annen måte, vi kan jobbe mer datadrevet. For sykepleie er det utviklet en egen terminologi som inngår i den store, medisinske ordboka SNOMED CT. Den heter Internasjonal klassifikasjon for sykepleiepraksis (ICNP) og består av klassene problem, mål og tiltak. Terminologien støtter dermed arbeidsprosessen som sykepleierne følger, og kan også gi oss data for å analysere og forbedre tjenestene. Slike data er gull ikke bare for å korrigere direkte pasientrettede tiltak, men også for ledere for å kunne lede, følge opp kvalitetsmål for enheten, sette inn riktige ressurser både i forhold til utstyr og kompetanse og for å kunne planlegge videre drift og utvikling.
Standardisering av språket i sykepleiedokumentasjonen vil også bidra til å forbedre kommunikasjonen mellom dem som skal ta seg av pasienten. Det jobber mange i sykepleietjenesten som er ufaglærte, eller som ikke har norsk som morsmål. De kan oppleve at det er vanskelig å uttrykke seg i skriftlig dokumentasjon, og den kan bli svært varierende og vanskelig å tolke. Dette utgjør en pasientsikkerhetsrisiko. Det er mer presist og entydig når det finnes standardiserte begrep for det en skal uttrykke enn når det beskrives ut fra egen språkforståelse.
Det er godt dokumentert at mangel på tilgang til informasjon, eller feil informasjon er en av de viktigste årsakene til feil i helsetjenesten. En viktig gevinst av å standardisere språket og gjøre det maskinlesbart er at det blir enklere å dele informasjon mellom helsepersonell, også når pasienten flytter fra en enhet til en annen. Sykepleiere beskriver at mangel på informasjon oppleves som at de jobber med bind for øynene. Det er mye frustrasjon blant sykepleierne over at de bruker masse tid foran datamaskinen, fordi de må skrive informasjon over fra ett system til et annet, eller de må oppsøke informasjon gjerne via telefon når den ikke finnes. Det er særlig når pasienten skal over til annen tjenesteyter at det glipper, derfor vil det ha stor gevinst at data er standardisert slik at nødvendig informasjon kan flytte seg til mottakers system uten at en sykepleier der må skrive det inn. Slike manuelle steg er alltid en mulig feilkilde som vi bør unngå.
Hvis vi analyserer litt nøye hvordan sykepleierne jobber og hvor de bruker tiden sin gjennom arbeidsdagen tegner det seg raskt et bilde der informasjonsinnhenting og dokumentasjon framstår som tidstyver. Da blir det å kunne jobbe datadrevet, i betydningen å kunne nyttiggjøre seg av data som alt er dokumentert i realiteten en ny måte å jobbe på. For å gjøre det må vi ha entydige og pålitelige data. Terminologi som også er maskinlesbar er nøkkelen. Sammen med tekniske standarder som gjør det mulig for ulike system å håndtere samme informasjon, vil det åpne for nye måter å jobbe på.